Montenegro har fått påklistret merkelappen «Nye Monaco» og sommerbyen Budva kalles «Montenegros Miami». Begge deler føles som en aldri så liten overdrivelse, men dog ser vi likhetene og kan strekke oss til å mene at dette vesle landet er som Monaco og Miami i miniatyr om vi tar hensyn til de naturgitte forutsetningene.
Inneklemt mellom Albania, Kosovo, Serbia og Bosnia-Hercegovina ligger Montenegro. Snaut 700 000 mennesker bor her og det er enkelt å forstå at montenegrinerne kaller sitt eget land for Crna Gora, som betyr svarte fjell. Fjellene er nemlig høye og mange, de fleste svarte. Noen askegrå. De danner en slags mystisk kulisse bak de endeløse strendene langs den 30 mil lange kysten.
Becici-stranden
Langs Becici-stranda ligger hotellene tett, noen helt nede på strandnivå, mens andre befinner seg litt opp i høyden med utmerket utsikt over et vakkert glinsende Adriaterhav. Det var først i begynnelsen av 2000-tallet at Montenegro frigjorde seg alt mer fra Serbia, og i 2004 innførte landet ny nasjonaldag og fikk eget flagg. Siden en gang har det gått gradvis oppover og fremover med Montenegro. Spesielt turistnæringen har skutt fart. Becici ble allerede i 1936 kåret til «Europas fineste strand» i en konkurranse som ble arrangert i Paris.
Becici-stranda er utstyrt med moderne solsenger og parasoller. Strandbarene holder åpent fra morgen til sene kvelden. Flere av hotellene har egne strender, der standarden er av god vesteuropeisk kvalitet.
Becci ligger ikke langt fra Budva og bare noen hundre meter unna ligger enda en flott sandstrand, som det er god plass på. Vi dristet oss til å gå enda lengre og møtte et gammelt, fordreid skilt der det stod «Zoffs fishbar». Det var ikke den tidligere italienske landslagskeeper i fotball, Dino Zoff som hadde slått seg ned her på gamle dager, men en trivelig montenegriner. Han hadde lagd restaurant nærmest inne i fjellet, anrettet støpte platåer og solsengene stod på geledd. Et lite paradis på jord.
Blodfersk fisk
Zoff hadde vært tidlig oppe og fisket. Han renset fisken i vannkanten da vi kom. Seinere på dagen rykket Zoff opp med blodfersk fiskelunsj på høyt nivå ledsaget av sprakende, frisk salat og lokal hvitvin, som også overrasket. Ikke det minste merkelig at vi søkte hit flere ganger under vårt Montenegro-besøk.
Naturligvis måtte vi til Budva, som altså kalles Montenegros Miami på grunn av sine fine strender og heftige natteliv. Dag, som kveld og natt, er det yrende folkeliv i Budva. Restaurantene, kafeene og barene ligger som perler på en snor. Rett foran gamlebyen i Budva finnes havna og der kneiser yachtene – med mannskap i Blenda-hvite skjorter – fra alle verdenshjørner stolt og prektig.
Trivelig gamleby
Gamlebyen i Budva er som gamlebyer flest trivelige. Gamlebyen er liten, gatene trange og forholdsvis mange, men sjansen for at du roter deg bort er liten. Butikkutvalget er tilfredsstillende og spisemulighetene bokstavelig talt gode. Over 300 000 turister besøker Budvas gamleby hvert år, så du må regne med litt køing her og der i juli- og augustmåned. Et kraftig jordskjelv i 1979 ødela en del av gamlebyen, men den er bygd nennsomt opp igjen.
I Budva finnes alt fra tradisjonelle suvenirbutikker, markeder som selger priatkopier av det aller meste og luksusdesign både når det gjelder klær, sko, smykker og klokker. Alt litt billigere enn i London, Milano og Paris, men altså bare litt.
Luksus mer vanlig
Apropos luksus: Renovering av Montenegros bygningsmasse har for lengst startet. Fortsatt registreres små gufs av forfallenhet fra fortiden, men luksushotellene er mange og hotellene pusses opp. Innredningen fra Tito-tiden byttes ut og gjenoppstår i ny glans med bugnende, grønne hager og moderne svømmebasseng.
Fra Becci-stranden strekker Sveti Stefan seg ut i havet. En gammel, liten fiskelandsby og som på 1930- og 40-tallet huset Jugoslavias enkedronning Marija Karadordevics. Luksushotellet Aman Sveti Stefan er øyas landemerke. Her bodde Sophia Loren og Liz Taylor da de ønsket å trekke seg tilbake under sine glansdager Dronning Elisabeth skal også ha bodd her. Det koster minst 10 000 kroner for et døgn, så det er ikke for alle og enhver å ta inn på dette hotellet. Umulig å komme inn her det også. Vakten avviser deg høflig, men bryskt om du ikke dokumentasjon på at du er hotellgjest.
Besøk Kotor
En mil lenger sør ligger Petrovac – en fiskelandsby som har beholdt sin sjarme med sine olivenlunder og pinjetrær. Litt lenger nord finner vi Tivat, en nyoppbygd luksusresort som kalles Porto Montenegro. Marinaen har plass til store båter på opp til 150 meter og stedet har egen golfbane, fem stjernes hoteller og en masse merkebutikker. Dette skal altså bli det nye Monaco, men fri og bevare oss. Det hele virker som en fremmed fugl i dette ellers så hyggelige miljøet.
Dagene går fort når man er i feriemodus, men Kotor bør man også ta seg tid til å besøke om man er på disse trakter. Kotor sammenlignes med Kroatias Dubrovnik, men som mange andre slike sammenligninger holder de ikke mål. Der Dubrovnik oversvømmes av turister, er blankpolert og litt kjønnsløs, så er Kotor liten, trivelig og oversiktlig. Begge står på UNESCOs verdensarvliste, men noen andre likhetstrekk finnes knapt. Kotors torg er av den hyggelige sorten og la deg imponere av alle de vakre venetianske palassene.
Prøv lokal mat
Kotorbuktens kyst har vært bebodd siden antikken og i området finnes godt bevarte kirker og klostre – både ortodokse og romersk-katolske. Bli ikke overrasket om du støter på en pilegrim eller to. Kotorbukten kalles den sørligste fjorden i Europa, men sett med norske øyne er ikke dette en fjord i ordets rette forstand. Det handler mer om en oversvømt kløft dannet av elva Bokelj, som tidligere rant ned fra fjellet Orjen.
Selv med innbydende badevann, deilige strender og vakker natur, så duger turisthelten ikke om han ikke får noe mettende i magen. Maten er gjennomgående god og de fleste av restauranter på de typiske turiststedene har internasjonale menyer, og serverer biff, pasta og lasagne. Styr unna og prøv heller: Shopskasalt, som er en klassisk montenegrinsk rett og som kan sammenlignes med gresk salat. Gryteretten Muscalica, bestående av kjøtt, grønnsaker, urter og poteter, metter garantert. Den lufttørkede skinken Njegusis er velsmakende og desserten Palacinka er noe for enhver søtmons:Tynn pannekake med sjokoladesaus og friske bær. Palacinka selges hos alle gatekjøkkener i Montenegro. Den lokale hamburgeren Pljeskavica holder mål og det samme må sies om kjøttbollene Cevapcici. Glem heller ikke hva sjøens skattkiste kan tilby av herligheter. Fersk fisk fra grillen og risotto med muslinger er smaskens.
Overraskende god vin
Kvaliteten på vinene overrasket. Både de lokale røde og de hvite vinene var ganske gode. Naturligvis ikke av beste merke, men fullt ut akseptabelt når prisene i det lokale supermarkedet startet på tre euro.
Prismessig ligger Kroatia-ferien over hva nabolandet Albania kan tilby, men under de aller fleste andre turistdestinasjoner i Europa. Det finnes ingen grunn til ikke å reise til Montenegro, selv om klimaet i perioder er noe mer ustabilt enn i Sør-Europa.
