Norge betyr vegen mot nord, men det er sjøen som er riksveg nr 1, og størstedelen av landet ble bygget uten at landverts kommunikasjon hadde betydning.
Nå er dette annerledes, systematisk utbygging gjennom 100 år har vendt transporten fra vann til veg. Men denne systemendringen er ikke uten utfordringer. For å binde kystsamfunn sammen over land, må det bygges over ugjestmilde fjellplatåer eller slås lange tunneler. Vegen over Ifjordfjellet i Finnmark er et godt eksempel på denne utviklingen.
Da den sto ferdig som sommerveg i 1937 var det eneste vegforbindelse mellom Øst-Finnmark og resten av landet. Men fjellovergangen er værutsatt, og selv med punktvise utbedringer i 2008 og 2009 måtte vegen holdes mye og ofte stengt hver vinter. I 2009 ble det vedtatt å oppgradere hele fjellovergangen til helårsveg. Etter forvaltningsreformen i 2010 gikk den fra å være riksveg til ny status som fylkesveg 98.
I perioden 2010 til 2015 er det foretatt en fullstendig ombygging av av høyfjellsovergangen som samlet har en lengde på knapt 30 km. Arbeidet på strekningen er delt inn i 6 parseller.
Statens vegvesen har hatt totalansvaret for planlegging og prosjektering av vegen.
Hovedutfordringen for å sikre helårs framkommelighet over Ifjordfjellet er snø. Når vinterstormene blir for sterke, må vegen stenges. Den nye vegutformingen skal forenkle vintervedlikeholdet, redusere snøfonndannelser og dermed sikre minst mulig stengningstid på fjellovergangen. Dette er løst ved å heve veglinja, slik at vinden feier vegbanen fri for snø. En slik endring av veglinje er svært krevende i et åpent og visuelt eksponert høgfjellslandskap. Over Ifjordfjellet er dette løst ved å bygge vegen med et kontinuerlig, storskala linjepålegg på slake skråninger anlagt i sammenheng med vegens sideterreng. Vegrekkverk er unngått på nesten hele strekningen, dette gir også driftsfordeler i forhold til snøbrøyting.
Juryen finner Ifjordfjellvegen som et fremragende eksempel på hvordan driftshensyn kan omsettes i en nennsomt lagt ny veglinje der overordnede hensyn til vinterdrift kombineres med en følsomhet for landskapets storlinjete bevegelser. Vegens linjeføring gir et godt avstemt møte mellom vegtekniske krav og det åpne landskapet. Veganlegget gir en tilleggsdimensjon til den storslagne kjøreopplevelsen med frie og lange utsyn når det er finvær. Den nye vegen er vakrere enn den gamle – gamlevegen lå dypere i terrenget, men uten den gjennomførte målestokken og kontinuerlige linjeføringen i nyanlegget. Gjennom en finstemt justering av veglinja er det i stor grad unngått behov for snøskjermer. Skjæringer og fyllinger er utført med god tilpassing til det naturlige sideterrenget. Masser av stedlig knust rød sandstein er anvendt som en detaljkvalitet i toppmassene på deler av fyllingsskråningene. På deler av strekningen ligger det samiske kulturminner som det er tatt hensyn til ved den endelige plasseringen av veganlegget.
Det er også en viktig erfaring at vegen er planlagt og prosjektert av Statens vegvesens egne fagfolk, som har kunnet bygge løsningene på kompetansen opparbeidet gjennom organisasjonens mangeårige, praktiske erfaringer fra vinterdriften på de mest værharde strekningene i Finnmark.
Fakta
- Byggeår: 2010-2015
- Beliggenhet: Lebesby, Gamvik og Tana kommuner
- Planlegging og prosjektering: Statens vegvesen Region nord
- Byggherre: Finnmark fylkeskommune